En litt annerledes julekalender

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I likhet med mange andre, har jeg pakkekalendere langt opp i halsen. Jeg har vært der selv. Lillegutt har fått pakkekalender hvert år, frem til i fjor. Da fikk han nemlig valget mellom pakkekalender og bildekalender.

Han valgte bildekalender. 

Da jeg spurte ham i år hva slags julekalender han helst ville ha, svarte han spørrende om det var muligheter for å ha bildekalender i år også. Selvsagt var det greit!

Vår bildekalender går ut på at han får en konvolutt med ett bilde i - hver dag - til og med julaften. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA
Selve kalenderen er kjøpt på Nille, og kan brukes år etter år...

 

Hvert bilde representerer et hyggelig eller morsomt minne fra året som har gått. 

For hvert bilde han åpner, snakker vi litt om historien bak, før vi limer det inn i en fotobok og skriver en kortversjon av historien vi snakket om tidligere. På denne måten får han en fotobok med varierte bilder, som betyr noe. 


OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Lillegutt er fornøyd, mor er fornøyd og vi gjør noe hyggelig sammen hver dag - som ikke innebærer å tømme lommeboken på småting som går i glemmeboken når neste luke skal åpnes...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

#jul #julekalender #pakkekalender #bildekalender #diy 

Mamma i pysjamas

 

I skrivende stund, sitter jeg helt utladet i sofaen. I pysjamas. Følg meg på snap (a4-mamma) for den spennende dagen i detalj ;-) 

Det er ikke det at jeg er på vei tidlig i seng, jeg har bare ikke kommet meg ut av pysjen fra imorges... 

Kroppen føles som den har blitt kjørt over av et vogntog, og hodet henger ikke riktig med. 

 

Igår var jeg invitert til "Sunn fornuft plakaten" prisutdelingen i Oslo. Den festen der gikk rett i glemmeboka gitt! 

Det er typisk. Første bloggevent jeg har blitt invitert til som blogger, og ikke som venninne til en blogger, og så glemmer jeg bort hele greia? Bra jobbet Bettina. Bra! Du blir sikkert invitert neste år også... NOT. 

 

Jaja. Sett i ettertid var det sikkert like greit å være hjemme. Spesielt med tanke på hvordan formen har vært idag. Jeg trøster meg med solnedgangen fra balkongen hjemme, og tenker at livet definitivt kunne ha vært verre <3

 



 

Blackweek

                                                                                                                   Annonse

Vi kommer fra den mørkeste delen av galaksen - og de skumleste delene av byen. Vi er de fire superskurkens som har brutt oss inn på Jollyroom-kontoret for å stelle i stand litt trøbbel! Gjennom hele uken, kommer vårt eneste oppdrag til å være å tukle med Jollyrooms priser. Vi er team Blackweek, og ingen priser er sikre! 

Vi har sammen valgt oss ut noen favorittprodukter fra Blackweek. Pass på å gjøre et kupp - vi blir her hele helgen for å passe på at prisene holder seg nede! Fort deg!-

 

 

Woodlii kjøkken Little Chef 

 


Woodlii Parkeringshus 
 


 

Rampete hilsner,
Darth Vader, Jokern, Harley Quinn och Cruella De Vil 

 

#jollyroomno#blackweek

 

28 dager til....

 

Flybilletter og leilighet er bestilt, så nå gjelder det å finne en bikini som passer!


 

Noen som kjenner seg igjen, som ser hvor vi skal?

 

#familie #barn #ferie 

Sylvi Listhaug - Kanskje Norges tøffeste dame?

 

Sylvi Listhaug. Dama du enten elsker eller hater. 

Det er liksom ikke noe midt i mellom. 

For hvordan kan man støtte Sylvis valg om å sende uskyldige barn ut av landet? Hva sier det om deg som person, som medmenneske, som samfunnsborger, og kanskje mest av alt som forelder, dersom du sier deg enig i politikken hennes og godtar at barn blir sendt i retur? 

 

Det kan umulig finnes noen der ute, som ikke blir berørt på èn eller annen måte. Det må da vekke en viss grad av følelser å se liket av en 3-åring bli skylt i land? En gutt som ikke på noen som helst måte har hatt noe han skulle ha sagt, om reisen han ble sendt ut på. At foreldrene i det hele tatt har vært villige til å risikere sine barns liv for å få dem bort fra det de flyktet fra. At de tenker at døden kanskje er et bedre alternativ, enn å bli igjen? De må virkelig ha følt at de ikke hadde noe valg. 

Hvordan kan man ignorere en ensom gutt med blod og støv i ansiktet i en ambulanse? 

Det er så alt for mange eksempler på barn som lever under totalt uverdige forhold. Direkte farlige forhold. De ser og opplever ting vi i trygge Norge ikke engang kan forestille oss. Barn de fleste av oss helt sikkert ville ha tatt under vingene våre, om vi hadde hatt muligheten. 

Eller hva med en unge som er født og oppvokst i Norge, som blir sendt "hjem" til et fremmed land. Et land uten spesielt gode fremtidsutsikter. 

 

Det er her Norge splittes. 

 

For er du født og oppvokst her, må du jo få bli! Eller må du egentlig det? 

Visste ikke foreldrene at det var en reell mulighet for å bli sendt hjem, selv etter å ha fått barn? 

Mest sannsynlig visste de dette. Allikevel tok de en sjanse. 

For Norge er et godt land å bo i. 

Et fantastisk land faktisk!

Vi har gode velferdsordninger. Gratis lege til barn og gravide. Gratis skole. Gode skoler.

Med andre ord - gode fremtidsutsikter for de som er så heldige å få bli. 

Vi er et land drevet av lover og regler, som de fleste følger i større eller mindre grad. De fleste i større. 

 

Vi er en nasjon med sterk kulturhistorie. Vi elsker landet vårt, og synger for full hals når vi trasker nedover Karl Johan en varm 17.mai med flagget vaiende i vinden. Vi kjemper for å bevare landet vårt slik det har vært så lenge vi kan huske. 

Det er rart med det. Hadde noen fortalt oss om Pòkemon Go på 80`tallet, hadde vi tviholdt i VHS-kassetten vi hadde leid fra den lokale videosjappa - og sagt at lørdagskvelden er hellig. Det er sånn vi alltid har gjort det, og det er sånn vi alltid skal gjøre det. Lørdag er filmkveld. Punktum.

 

Jeg tror ikke Sylvi er redd for at Norge skal forandres. Jeg tror heller ikke at hun lengter tilbake til tiden før MiniDisken eller sushi ble populært. 

Jeg tror ikke Sylvi sender barn ut av landet med lett hjerte. 

Det er bare det at noen "må" gjøre det. Noen må tørre å ta valget, på samme måte som USA ikke forhandler med terrorister. Forhandler du med èn, vil den neste garantert gå ett skritt lengre for å få viljen sin. Slipper du opp bare litt, er det kjørt. 

 

Sylvi har tatt på seg jobben å bli halve Norges hatobjekt. Hun har blitt selve symbolet på usympatisk kjerring, som ikke eier empati. Og hun står i det. 

Jeg tror som sagt ikke at Sylvi er redd for forandring, men jeg tror hun, i likhet med mange andre, er redd for at forandringen skal skje så fort at fredagstaco-Norge ikke henger med i svingene. 

 

Jeg syntes Sylvi er beintøff. 

Hun har en jobb nesten ingen andre kunne ha hatt. 

Hun er selv småbarnsmor og må ta valg som omhandler uskyldige barns fremtid. 

Jeg hadde aldri kunne ha tatt det valget, men jeg er glad for at vi har en som våger å gjøre det. 

Inntil Norge klarer å integrere og hjelpe de vi allerede har tatt inn, må vi stramme inn. Åpner vi grensene, mister vi kontrollen. Er det ikke vår jobb å beskytte de som allerede har søkt tilflukt her? Isåfall må vi jo bli strengere, for å forhindre at ting sklir ut. Vi må hjelpe til å sikre at fremtiden til de som faktisk har fått permanent opphold her blir så bra som overhode mulig. De har sett ting de aldri vil glemme. Mange trenger hjelp. 

Vi må tilby dem denne hjelpen. Vi sørge for at de får snakket med profesjonelle for å bearbeide det de har vært vitne til. 

Det er også vår oppgave å lære dem språket. 

Lære dem kulturen.

Lære bort våre normer og regler, slik at det også blir deres normer og regler. 

De kan tro på hvilken Gud de vil, så lenge de følger normene og reglene her. 

Vi har med andre ord en jobb å gjøre, for dette er ikke gjort på én dag. 

 

Så inntil Norge skjerper seg og får fortgang i prosessen med integreringen, må vi være strenge. Vi må sette et eksempel som viser at det ikke er fritt frem å komme hit. Både for vår, og ikke minst for våre fremtidige medborgere sin skyld. 

Dessverre. 

 

 

 

 

Dr. Moffe

Det er helt uvurderlig å ha en morfar som er lege. Spesielt når kosultasjonen foregår i Moffes seng, med barne-tv i bakgrunnen og man fortsatt er i pysj.





Barna får lytte minst like mye på Dr.Moffe som han får lytte på dem =)

Med det sagt, vil jeg minne om at det er bedre å oppsøke lege èn gang for mye, enn èn gang for lite!

Vi tar ingen sjanser med våre små, gjør vi vel?

 

Spenning i hverdagen....



 

Idag fikk jeg en merkelig lapp fra posten... Jeg skjønte ingenting! Det virker som at det er noe som skjer på Jollyroom neste uke ;) 

 

 

Endelig!

Endelig! Endelig er vi på plass i den nye leiligheten.

Eller på plass og på plass... Vi har fått opp sengene, og det mest nødvendige for å klare oss i hverdagen...

Tegnekroken til barna er ihvertfall i boks! Vi valgte å plassere den i stuen, selv om gutta nå har fått hvert sitt soverom. Jeg mener at barna må få lov til å ha noe i fellesområdene de også nemlig... Også er det så hyggelig å se på når lillegutt hjelper mini med krusidullene sine!

 

Bord og stoler fra Woodlii (bedre bilder kommer senere når jeg finner kamera i flyttelasset!)



Vi er langt fra ferdige, men så fort vi kommer i orden - lover jeg å vise bilder av "alt" mellom gulv og tak ;-) 

Akkurat nå er vi egentlig bare utslitte begge to...

Det blir rart å bare skulle være oss fire igjen, men jeg trøster meg litt med at mamma og pappa sikkert er sjeleglade for å slippe å våkne til dette hver dag...


Følg med videre! Når jeg ikke rekker å blogge, prøver jeg ihvertfall å oppdatere på snap: brukernavn a4-mamma ;-) 

#oppussing #flytting #woodlii #jollyroom #barn #familie

En iskald affære

Vi har vært alt for treige... Når båthavnen ringer og sier at vi må ta opp båten før de gjør jobben for oss, da er det bare å legge seg flat.

Det var litt vemodig egentlig. Èn tur har jeg vært på i år. Det var turen da jeg var sikker på at Alex skulle fri. Det kan du lese om i innlegget "Det Perfekte Frieri"...

Jeg tok ut en feriedag idag for å prøve å klargjøre leiligheten for innflytt. Vi nærmer oss, men det er fortsatt mange timers, ja egentlig ukers jobb før vi er sånn ordentlig på plass. Vi satser på første overnatting til helgen. Vi må bare lage en sti mellom flytteeskene ;-)

Og så var det denne hersens båten da. Som i år egentlig kun har vært en stor utgiftspost og som nå måtte opp. For å si det sånn - det er pisskaldt å ta opp en båt i snø og minusgrader!!!

Jeg føler meg litt som støttemedlem i båthavnen. Vi betaler for plassen, har tilgang til å bruke den når vi vil, men finner aldri tiden til å ta oss en tur på sjøen...

Neste år kjære båt. Neste år skal du få cruise rundt på bøljan blå!

Jeg er fortsatt uten ring på fingeren forresten. Jeg lurer litt på om Alex har glemt planen sin om å fri innen året er omme? Jaja. Vi har uansett viktigere ting å tenke på - som å flytte inn i den nye leiligheten for eksempel...

Noen ganger glemmer man å være takknemlig

For ganske nøyaktig ett år siden, gikk jeg gjennom en av de verste periodene i livet mitt så langt. Jeg opplevde å ha en baby som hylte kontinuerlig, uten at noe jeg gjorde hjalp.

At det er mulig å glemme følelsen av utilstrekkelighet som mor når man ikke kan trøste barnet sitt er ganske utrolig. Mulig det har noe med zombietilværelsen å gjøre. Mulig man rett og slett går inn i en slags koma selv.

Jeg ønsker meg ett barn til. Det legger jeg ikke skjul på. Allikevel ligger kolikken til mini i bakhodet et sted. Dette er noe jeg ikke unner noen å gå gjennom - hverken foreldre eller barna.

Orker vi dette en gang til?

Noe av det som reddet oss var min venninne Tine. Hun er osteopat og tok inn mini til behandling før helsestasjonen fikk ut fingern.

Tine har nå startet opp "MammaVest" på Røa med noen skjønne kollegaer. Det er det både gravidetrening, mammatrenkng med baby, babymassasje, behandling og ikke minst min favoritt- førstehjelpskurs!

Jeg kan anbefale Tine av hele mitt hjerte! Mini ble SÅ mye bedre av behandlingene, og jeg følte meg trygg på henne hele veien.

Det er parkeringshus om du kjører bil, og like ved t-banestasjonen på Røa om du foretrekker kollektivt.

Jeg er ihvertfall utrolig takknemlig for at vi til slutt søkte hjelp for kolikken, og jeg vet hvor jeg skal gå under neste graviditet dersom/når bekkenet streiker igjen!

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Oktober 2016
Bettina Giæver W.

Bettina Giæver W.

31, Oslo

I en verden der det å være perfekt har blitt normalen, prøver jeg å holde hodet over vannet ved å tenke at det perfekte ikke hadde vært så perfekt om det ikke hadde vært for det uperfekte! Jeg står mer enn gjerne for den uperfekte delen, og lever helt fint med det. Jeg er stolt mamma til Lillegutt, født i 09´ og Mini, født i 15´ Instagram: a4mamma Snapchat: a4-mamma (med bindestrek) Alle henvendelser kan sendes til a4mamma@gmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits