Når hunder biter barn

Igår leste jeg en sak om en schæfer som hadde bitt en 5-åring i ansiktet på en campingplass.

Jeg reagerer for det første på at alle tok for gitt at hunden hadde bitt.

For det andre gikk politiet ut med en offentlig melding til media uten å ha fått bekreftet at dette medførte riktighet.

Når ingen har sett hva som skjedde, hvorfor tar man da for gitt at hunden har bitt? Er ikke dette å forhåndsdømme den? Og hva har rasen med det hele å gjøre? Er en schæfer skumlere enn en golden retriever? Ja, for de fleste er den kanskje det. For folk mangler kunnskap.

Jeg har hund selv. Jeg har en aggressiv liten jævel av en chihuahua som ikke tåler trynet på barn han ikke kjenner. Jeg vet grunnen til at han er aggressiv. Han er redd. Og jeg skjønner ham godt, for jeg kjenner historien hans.

Vi har jobbet med saken i mange år, og jobber fortsatt med det, men det krever mye av meg som eier. Spesielt når jeg selv har barn. Barn som appåtil syntes det er hyggelig å få ha med seg venner hjem. Da må man passe på HELE tiden og lære alle besøkende barn hvilke regler som gjelder hos oss. For kommer du inn i vårt og hundens hjem, er det våre regler som gjelder. Dette er hans fristed. Hans safe-zone.

Broren min har en STOR labrador som jeg er så heldig å få låne mye. Han er verdens snilleste hund og tolererer alt fra innpåslitne barn til en hissig liten chihuahua.

Men alle har en grense. Også han. Vi aner ikke hvor hans grense går, for han har aldri blitt pushet så langt, men den er der. Et eller annet sted.

Det vittige er at når jeg går på tur med hundene sammen styrer foreldrene alltid barna unna han store. Han ser farlig ut. Han er stor, mørk, brummer når han markerer. Og han trekker. Han er så ivrig! Tenk om det er en lukt han går glipp av! Krise!!! Han er sterk som en okse. Man kan se at han er et muskelberg. Han har store hvite tenner. Hadde han ha bitt, hadde man mest sannsynlig måttet sy.

Han lille derimot er så søøøøøt.

"Åååååå se vennen min! Se for en søt liten hund!"

Det hjelper ikke at han er søt, når han for harde livet prøver å komme seg unna, men er i bånd. Eller at han knurrer og bjeffer på barna når de er for voldsomme eller kommer for nære. Han er jo så liiiiiten!

Foreldrene lar barna løpe bort til ham, og jeg må holde ham igjen for at han ikke skal fly på dem tilbake. Ingen hyggelig situasjon. For noen av oss. Da har barna allerede skremt ham opp, hvilket gjør det vanskelig å la dem hilse på, på «vår» måte, etterpå.

Jeg forklarer foreldrene at han har en negativ historie med barn og er redd. Og at hvis barna skal hilse, må det skje på hans initiativ. De må sette seg ned og sitte rolig for at han skal kunne tørre å komme frem og hilse på. I sitt eget tempo. Da går det fint.

Dette gjelder alt fra 1-åringer til 10-åringer. Det er vår oppgave å forklare barna dette på en måte som de forstår. Tro meg. En 1-åring har ingen problemer med å forstå dette, om man forklarer det på riktig måte. Men det må gjentas, for barn glemmer.

Ikke alle skjønner alvoret. "Han kan da ikke skade noen?" Nei. Han kan kanskje ikke det. Det holder antagelig med et plaster og litt blåsing på såret. Men han kan skremme vettet ut av barna, og gjøre at de blir redde for andre hunder igjen.

Jeg mener at det handler om respekt for dyrene. Hvis barna har like liten respekt for en stor hund som for min lille, vil utfallet kanskje bli noe annet enn et plaster og litt blåsing neste gang. Kanskje har den store hunden også blitt skremt en gang? Det kan dere ikke vite når dere ikke kjenner hunden!

Jeg kan nesten garantere deg at hunden har prøvd alle mulige måter å si ifra på at den vil være i fred, før den til slutt biter. Å bite er siste utvei. Går det så langt, er det vi som voksne som har vært for dårlige til å lese hunden.

Hvis min hund biter barnet ditt, eller mitt for den saks skyld, kan jeg nesten garantere at ungen har gjort noe for å provosere ham først. Han biter ikke uprovosert, men det skal ikke nødvendigvis så mye til. Ihvertfall ikke sammenliknet med labradoren? Han sier ifra, og det må han få lov til å gjøre. Så det er mitt (eller foreldrenes) ansvar å tolke signalene hans før det går for langt.

At det var en schæfer som "bet" igår har ingenting med saken å gjøre. Det kunne like gjerne ha vært en labrador, engelsk setter eller dachs.

Dessuten hadde den ikke bitt. Det ble påvist på legevakten at det slettes ikke var bitemerker jenta hadde fått, men kloremerker! Og både foreldre og hundeeier bekreftet jo at jenta hadde lekt med hunden "hele dagen". Sorry ass. Er man med på leken? Den hunden er 100%uskyldig i mine øyne.

Det skal sies at foreldrene har trukket anmeldelsen etter at det kom frem at hunden allikevel ikke hadde bitt. Det skulle da pokker meg bare mangle? De var rimelig raske på avtrekker'n in the first place som i det hele tatt rakk å anmelde mener nå jeg...

Vær så snill. Ikke døm hunden på utseendet eller rase. Snakk med eierne. De kjenner sin egen hund best. Alle dyr har en historie. Alle dyr har en grense. Alle dyr KAN bite, men jeg tror ikke at noen av dem gjør det med mindre de føler at de ikke har noe annet valg?

Det er så lett å skylde på hundene og hundeeierne, men foreldrene må også ta en del av ansvaret selv her.

-Lær barna dine repekt for dyr.

-Lær dem at ingen dyr er like.

-Lær dem å spørre før de går bort til en fremmed hund.

-Lær dem at om eieren sier nei til å hilse, så er det en grunn til det.

Hvis man bare kan samarbeide litt, vil det bli mye hyggeligere og tryggere for både barn og dyr der ute =)

/Bettina

2 kommentarer

Hilde

16.07.2015 kl.14:00

Altså, for det første : Foreldrene burde klare å se forskjell på bitemerker og kloremerker. De er overhode ikke sammenlignbare, for det finnes ikke likt.

For det andre: hvor var eieren oppi alt dette ? Hvis barnet hadde lekt med hunden hele dagen, burde det vært voksne i nærheten ?

Jeg syns folk generelt er litt for raske på avtrekkeren til å dømme hunder, med barn i nærheten. Begynner barnet å gråte, så er det hundens feil. Sier barnet at hunden er slem, så er den det.

Jeg er enig med deg: Dette medfører ikke riktighet!

Det er ytterst sjelden at hunder går til angrep, uprovosert, og "usikre" og "farlige" hunder, går ikke løs uten bånd. Står hunden bundet, skal man aldri gå bort til den, uansett hvor rolig den ser ut. Her har alle foreldre et ansvar overfor sine barn.

Jeg sa til min 13 år gamle gutt for et par uker siden utenfor butikken i nærområdet her: " Nei, du går ikke bort til den hunden, selv om den logrer og ser vennlig ut, du vet ikke hva den kan gjøre".

Kjenner du hunden, blir det en annen sak.

Tror det er viktig at det blir satt litt mer fokus på dette omårdet og ikke dømmer hunden og avliver uten grunn. Jeg har også vært vitne til at det har blitt avlivet hund, fordi motparten var sint på eieren. Av andre grunner. Falske beskyldninger og falske bilder, fikk hunden avlivet og familien mistet ett familiemedlem. Grusomt!!

Selv har vi en Chihuahua, som virkelig kan gi lyd fra seg. Harmløs som få, men det kan ikke folk utenfor huset vite. Skal man hilse på ukjente hunder, skal man ned på hundens høyde, og ikke virke truende.

Godt innlegg :) :)

Bettina Giæver W.

16.07.2015 kl.14:11

Hilde: helt enig!!!!!

Skriv en ny kommentar

Bettina Giæver W.

Bettina Giæver W.

30, Oslo

I en verden der det å være perfekt har blitt normalen, prøver jeg å holde hodet over vannet ved å tenke at det perfekte ikke hadde vært så perfekt om det ikke hadde vært for det uperfekte! Jeg står mer enn gjerne for den uperfekte delen, og lever helt fint med det. Jeg er stolt mamma til Lillegutt, født i 09´ og Mini, født i 15´ Instagram: a4mamma Snapchat: bettinagwold Alle henvendelser kan sendes til a4mamma@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits