Det magiske året - den dårlige samvittigheten

Det første året er verst. Man blir sliten på alle plan. Alle fasene man skal gjennom, fra nyfødt - til baby, til barnehagebarn... Det er alt for mye som presses inn i et alt for kort år. At vi i Norge har muligheten til å være hjemme med barna våre i store deler av dette året, er bra. Det er ikke bra nok (vi har mye å lære av Sverige her!), men det er fortsatt bedre enn mange andre land. 

På mange måter skulle jeg ønske at man kunne bremse tiden. Bare litt, slik at man føler at man rekker å henge med i svingene og nyte fasene i babyens liv- før de plutselig er over. 

 

Ett helt år. 

Ett helt år med glede, frustrasjon, oppgitthet, forelskelse og stolthet. 

Tenk at ett år kan gå så fort!

Igår feiret mini sin aller første bursdag. Han skjønte vel ikke stort, men hvinte allikevel av glede når lillegutt hjalp ham å finne ut at det skjulte seg noe under det fine gavepapiret. 

Neste uke begynner han i barnehagen. Jeg må ærlig innrømme at det river i hjertet, til tross for at han elsker andre barn og er den mest sosiale ungen jeg kjenner.

Vi har valgt det selv. Vi har økonomisk mulighet til at jeg kan være hjemme noen måneder til, men jeg fikk et jobbtilbud jeg kanskje ikke hadde fått igjen, og de har allerede ventet på meg siden april. Jeg kan ikke la mange års jobb gå til spille for 2-3 måneder ekstra hjemme. Ikke nå. Ikke med alle prosjektene vi har på tapeten for det neste halve året! Dette er selvsagt også selvvalgt fra vår side, men alt vi har planlagt, er til glede for den lille familien vår. 

Barnehagestart ja... Det er mange år siden jeg var med på dette sist. Da var det midt i skilsmisse, runder i retten, praksisperioder, en kabal som studerende alenemamma ikke hadde klart å få til å gå opp uten hjelp. Det er ikke mange gode minner fra den tiden. 

Kanskje det er derfor jeg gruer meg sånn nå. Fordi forrige periode med barnehageinnkjøring var fullstendig kaos. Fordi jeg måtte levere fra meg en gutt som så tydelig ikke ville bli levert. Fordi jeg flere ganger i løpet av det første barnehageåret hans, ble oppringt og måtte hente tidlig fordi han var utrøstelig. Han hadde sett én av foreldrene sine dra og ikke komme tilbake, så hvorfor skulle han ikke være redd? 

Mini har ingen slike vonde opplevelser. Han er likeglad han, så lenge noen smiler til ham, eller leker "borte-borte-tittei". Sånn sett tror jeg nok at det blir verre for meg enn for ham. Alle rutinene vi har brukt så lang tid på å innarbeide, skal nå tilpasses barnehagens rutiner. Alt jeg har jobbet for, skal nå overlates til noen andre. 

Det første året er "verst", men det skjer jaggu meg mye det andre året også! Han kan jo ikke snakke, eller gjøre seg forstått. Han kan ikke fortelle noen om han har en sten i skoen, eller om bleien er litt for stram. 

 

Jeg tror fast bestemt at det beste hadde vært en slags 50% løsning. Halve dager i barnehagen frem til de er to år. Ett års innkjøring med andre ord. Ett år med sosialisering, og gradvis tilvenning.

Neste gang.

Med neste barn skal jeg få til det.

Alle gode ting er vel tre? 

Før jeg vet ord av det, så flytter han vel ut!



 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Bettina Giæver W.

Bettina Giæver W.

31, Oslo

I en verden der det å være perfekt har blitt normalen, prøver jeg å holde hodet over vannet ved å tenke at det perfekte ikke hadde vært så perfekt om det ikke hadde vært for det uperfekte! Jeg står mer enn gjerne for den uperfekte delen, og lever helt fint med det. Jeg er stolt mamma til Lillegutt, født i 09´ og Mini, født i 15´ Instagram: a4mamma Snapchat: bettinagwold Alle henvendelser kan sendes til a4mamma@gmail.com

Kategorier

Arkiv

hits